It Must Be Heaven

Oppskriften er den samme som i den palestinske mesterregissøren Elia Suleimans tidligere filmer: Suleimans alter ego, ES, skal forsøke å finne ut hva som ligger i ord som «identitet» og «hjemland». Resultatet er en svært fornøyelig historie som bringer den stumme ES fra hjembyen Nasaret, der sitrontreet hans vannes hyppig av naboen, til Paris, der han forsøker å skrive, men avbrytes av en insisterende fugl på tastaturet – og videre til New York for å selge manuset til sin siste film. På reisen møter han mange besynderlige personer, og filmen består av en rekke gjennomkoreograferte tablåer som etablerer tanken om at livet utenfor kanskje er minst like absurd som hverdagslivet er for mange i Palestina.

It Must Be Heaven konkurrerte om Gullpalmen under fjorårets Cannes-festival, med rette. Filmen er formmessig svært tiltalende. Selv om handlingen kan virke banal på overflaten, har den et underliggende ønske om å formidle den palestinske identiteten som alle mener noe om, men som få klarer å sette ord på. For å oppfatte dette må du velge å hengi deg til Suleimans elleville univers. Det er krevende og morsomt på samme tid, og gjør dette til en film som det er umulig å se uten å mene noe om.

Johanne Svendsen Rognlien

Regissør

Elia Suleiman (f. 1960) er Palestinas kanskje mest kjent regissør, med flere internasjonale storfilmer bak seg. Han er mest kjent for filmene Chronicle of a Disappearance (1997), Divine Intervention (2002) og The Time That Remains (2009), som alle tar for seg absurditeten i konflikten mellom Israel og Palestina. It Must Be Heaven hadde premiere på filmfestivalen i Cannes i 2019, og var nominert til Gullpalmen.

Denne filmen inngår i