close

Spesialvisninger på Vega Scene

I forbindelse med tiårsjubileet har vi to spesialvisninger på Vega Scene 21. og 22. mars.

Av 26. feb 2020

Arabiske filmdagers festivalsentrum er Vika kino. I år arrangerer vi i tillegg to spesialvisninger på Oslos nyeste tilskudd til kinolandskapet – Vega Scene, og med det håper vi å nå ut med arabisk film til enda flere. Ta turen til Vega for en dose palestinsk absurdisme eller marokkansk skrekk!

Achoura 

Visning: lørdag 21. mars kl. 20.30

For skrekkfilmentusiaster er plottet velkjent. En ung gutt forsvinner mens han er ute og leker sammen med tre venner. Tjuefem år senere dukker han opp igjen. På samme tid forsvinner en rekke barn på mystisk vis rundt omkring i byen. Politiet mistenker en seriekidnapper, men den virkelige gjerningspersonen er noe mye mer skremmende. De fire vennene, nå voksne, blir nødt til å samle seg igjen for å ta oppgjør med det forferdelige monsteret de har brukt hele livet på å fortrenge fra minnet: et sultent, barnespisende vesen kalt Boughatate, som på nytt herjer gatene i Casablanca.

Både i handling og utførelse er det ingen tvil om at Achoura henter inspirasjonen sin fra 80- og 90-tallets skrekkfilmer, og kanskje særlig fra skrekkmesteren Stephen King. IT, som nylig kom i en ny adaptasjon er en åpenbar parallell. Talal Selhami klarer likevel å puste liv i en ellers trøtt formel. Inspirasjonen kommer fra marokkansk folketro og vandrehistorier – et så og si uberørt felt i sjangeren – og Selhami har med sin andre spillefilm laget en herlig, mørk skrekkfilm med fantastisk monsterdesign. Filmen har gått på en rekke festivaler rundt om i verden, og vant nylig juryprisen på den prestisjetunge sjangerfilmfestivalen i Sitges.

It Must Be Heaven 

Visning: søndag 22. mars kl. 18.00

Oppskriften er den samme som i den palestinske mesterregissøren Elia Suleimans tidligere filmer: Suleimans alter ego, ES, skal forsøke å finne ut hva som ligger i ord som «identitet» og «hjemland». Resultatet er en svært fornøyelig historie som bringer den stumme ES fra hjembyen Nazareth, der sitrontreet hans vannes hyppig av naboen, til Paris, der han forsøker å skrive, men avbrytes av en insisterende fugl på tastaturet – og videre til New York for å selge manuset til sin siste film. På sin reise møter han mange obskure personer, og filmen består av en rekke gjennomkoreograferte tablåer som etablerer tanken om at livet utenfor kanskje er minst like absurd som hverdagslivet er for mange i Palestina.

It Must Be Heaven konkurrerte om Gullpalmen under fjorårets Cannes-festival, med rette. Filmen er formmessig svært tiltalende, og selv om handlingen kan virke banal på overflaten, har den et underliggende ønske om å formidle den palestinske identiteten som alle mener noe om, men som få klarer å sette ord på. For å oppfatte dette må du velge å hengi deg til Suleimans elleville univers. Det er krevende og morsomt på samme tid, og gjør dette til en film som det er umulig å se uten å mene noe om.